Omkring 20-årene inntraff det en begivenhet i Sverige som flere forkynnere har brukt som illustrasjon i sine prekener. Tildragelsen viser på en levende måte hva nåden betyr for våre liv. Det handler om en ung pike som var kommet opp i tenårsalderen og begynte å bli litt snobbete. Hun syntes at hendene til hennes mor var så stygge. Hun ville at moren skulle ha hansker på seg når de gikk sammen i byen. En dag stod moren stille og så på hendene sine, og begynte så å fortelle datteren om en hendelse som hadde funnet sted for lenge siden.
Hun fortalte hvordan en liten bror og søster hadde vært i et hus alene. En av de små kom over en fyrstikkeske og tente på så det begynte å brenne i rommet. Også klærne til barna tok fyr og kom i brann. Brannfolkene kom til og reddet den lille gutten, men piken var ennå i det brennende huset. I siste øyeblikk kom en kvinne til stede og banet seg vei i flammehavet. Hendene som grep tak i den lille barnekroppen og beskyttet den ble forbrente og blodrøde. Så holdt moren fram hendene sine mot den forfengelige piken. — Det var disse hendene som reddet deg og ble så stygge.
Dypt grepet over den selsomme fortellingen fikk den unge piken tårer i øynene. Sterkt beveget tok hun hendene til sin mor og sa: — Det er de vakreste hender jeg noen gang har sett!
Fra den dagen ville hun ikke at moren skulle skjule sine hender for noen. Det som hun før hadde skammet seg over ble hennes kjæreste syn.
Den som har fått opplevet Jesus i sitt liv, ser ikke lenger på korset som en vanære. En virkelig frelsesopplevelse gjør at en elsker å betrakte Jesu lidelseshistorie. Korset som før var et symbol på vanære og forakt er blitt et tegn på kjærlighet og nåde. La oss likevel være klar over hvordan denne kjærlighet ble skapt i våre hjerter. Apostelen Johannes forklarer sammenhengen på en gripende måte: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1. Joh. 4,10).
Kristusopplevelsen er selve årsaken til denne kjærlighet. Ditt hjerte strømmer over av takknemlighet til Gud, som ikke sparte sin Sønn, men som i klar forståelse av vår fortapte stilling sendte ham til en verden av håpløshet og nød. Hans hender ble gjennomstunget for vår skyld. (Es. 49,16). Omkring denne akse fungerer hele kristenlivet. Kjærligheten til Jesus har sitt utgangspunkt i hans kjærlighet til oss: "Vi elsker fordi han elsket oss først." (1. Joh. 4,19).
Ut fra denne erkjennelse blir hele livet for vandlet. Elsker vi Jesus vil vi også elske hverandre. Ved å elske våre medmennesker får vi også fellesskap med disse. Dette fellesskapet er ikke betinget av sosiale forutsetninger: "Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet." (2. Kor. 5,16). Denne setning forklarer hvorfor oppriktige troende har fellesskap med hverandre uansett bakgrunn. Samfunnet med de hellige er noe som det naturlige mennesket ikke kan fatte. De åndelige verdier overskygger kulturelle skranker. Det er et fenomen for alle som forsøker å forstå kristenlivet ut fra menneskelige forutsetninger. Brorskapet er et tegn på den nye livsfunksjon i våre hjerter: "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene." (1. Joh. 3,14).
Forgjeves taler du om den kristne opplevelse, så lenge du ikke er grepet av Kristus. Forgjeves forsøker du å oppfylle Kristi lov, så lenge kjærligheten ikke har gjort det til en tvingende nødvendighet i ditt hjerte. Forgjeves deltar du i religiøse seremonier og samvær, så lenge ditt indre er fremmed for Kristi ånd. Å være en kristen er å elske Jesus. Frelsen er ikke å forsøke å bli et bedre og hederligere menneske. Det er et overnaturlig inngrep som forvandler din personlighet. Alt dette har sin bakgrunn i nådeverket på korset. Den enkelte må derfor få en klar forståelse av hva nåden egentlig er: "For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, treller av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre; men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke for våre rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn" (Tit. 3,3—5).
Kjelde: Jesu rop til syndere, side 65-68